Begrepet rettssikkerhet brukes på forskjellige måter. Det viktigste innholdet i dette begrepet er at borgerne – gjennom lovverket - skal ha vern mot vilkårlige inngrep fra myndighetenes side. Dette er helt selvfølgelig for de fleste i Norge, men også hos oss har vi vanskelige grenseområder, for eksempel bruk av tvang og makt i psykisk helsevern, overfor psykisk utviklingshemmede og overfor senil demente.

Det regnes også for en side av rettssikkerheten at borgerne skal være sikret visse (livs)nødvendige ytelser fra samfunnets side. En tredje side av rettssikkerheten står også sentralt, nemlig de saksbehandlingsreglene som gjelder for tildeling av offentlige ytelser. Det finnes regler som bestemmer hvem som kan treffe vedtak (ta avgjørelsen) i visse saker, hvordan sakene skal utredes før det treffes vedtak, om selve vedtaket skal være skriftlig osv. Andre saksbehandlingsregler sier at en part skal varsles før det gjøres vedtak, at parten har rett til innsyn i saksdokumentene og til å få uttale seg. Vi kan også kalle slike saksbehandlingsregler for rettssikkerhetsgarantier. En av de viktigste rettssikkerhetsgarantiene vi har, er muligheten til å få overprøvd et vedtak av et overordnet organ eller et spesialorgan (som for eksempel Trygderetten), eller eventuelt få vedtaket prøvet for domstolene).

De grunnleggende saksbehandlingsreglene står i forvaltningsloven (se kapittel 11), men mange andre lover har egne sett med saksbehandlingsregler. Dette gjelder også på velferdsrettens område. Slike særlovsbestemmelser utfyller forvaltningsloven og gir borgerne et bedre rettssikkerhetsvern enn de generelle reglene i forvaltningsloven.