Fra 1.01.2010 har barnevernloven fått en bestemmelse om individuell plan (3-2a). Bestemmelsen lyder: ”Barneverntjenesten skal utarbeide en individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester dersom det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet, og det foreligger samtykke. Barneverntjenesten skal samarbeide om planen med andre instanser barnet mottar tiltak fra.”

Bestemmelsen om individuell plan i barnevernet har en noe annerledes formulering enn i helse- og omsorgslovgivningen for øvrig og i NAV. Etter denne bestemmelsen er det ikke tilstrekkelig at barnet har behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, det må også vurderes om individuell plan er nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet. Erfaringen vil vise hvordan denne reservasjonen slår ut i praksis, sammenlignet med barn som får individuell plan med hjemmel i annet lovverk.