I like stor grad som andre barn, trenger barn med nedsatt funksjonsevne å få vokse opp med nær tilknytning til sine foreldre og sin familie. Likevel blir mye annerledes i familier der ett eller flere barn har nedsatt funksjonsevne eller en kronisk sykdom. Omsorgsoppgavene blir gjerne større, og ofte må foreldrene – i tillegg til å være foreldre – være hjelpeapparatets forlengede arm med behandling og stimulering av forskjellig slag. I mange tilfeller blir oppgavene til slutt for store til at foreldrene kan makte dem alene. Foreldrene kan også oppleve at hjelpeapparatet selv svikter når det trengs som mest. Derfor kan foreldre til barn med funksjonsnedsettelser henvende seg til barnevern-tjenesten når de mener at kommunen ikke oppfyller sine plikter etter kommune-helsetjenesteloven eller sosialtjenesteloven.

Også for barn med nedsatt funksjonsevne kan det være aktuelt at barnevernet setter i verk hjelpetiltak, når oppgaven med å sikre barnet gode levekår og utviklingsmuligheter blir for store for foreldrene.

Barnevernloven har dessuten regler for å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne eller alvorlig sykdom får den behandlingen og opplæringen de har behov for, selv om foreldrene ikke makter å følge opp barnet - eller i noen tilfeller direkte motsetter seg hjelpetiltak (§§ 4-10 og 4-11).

Fylkesnemnda (se ovenfor) kan i slike tilfeller bestemme at barnet med bistand fra barneverntjenesten skal undersøkes av lege eller bringes til sykehus for undersøkelse. Fylkesnemnda kan også vedta at barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov skal få behandling og opplæring med bistand fra barneverntjenesten, dersom foreldrene ikke selv sørger for eller medvirker til at disse behovene blir dekket.