IA-avtalen er mer enn sykefravær

Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) skal nå reforhandles, og en ny avtale skal etter planen være klar i mars. Som de fleste nå har fått med seg, vil sykefraværet og utviklingen i sykefraværsstatistikken få stor oppmerksomhet i møtene som skal gjennomføres de nærmeste ukene. Men IA-avtalen handler ikke bare om sykefravær.

Neglisjerte delmål
Sykefraværet er kun ett av avtalens tre delmål. De to andre handler om både å rekruttere og beholde flere funksjonshemmede i jobb (delmål 2), og å øke norske arbeidstakeres pensjoneringsalder (delmål 3). Dersom noen synes dette høres ukjent ut, er ikke det så rart. Delmålene i IA-avtalen som ikke omhandler sykefravær er formelt å anse som likestilte med sykefraværsmålet. Men nå, ved den andre avtaleperiodens utløp, må vi trygt kunne si at dette bare er på papiret. I praksis er både målsetningen om flere funksjonshemmede i jobb og økt pensjoneringsalder kraftig neglisjert i IA-arbeidet. Dette var også SINTEFs konklusjon da arbeidet med IA-avtalen ble evaluert i fjor.

Dette kan ikke fortsette. I slutten av 2008 var det i følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) 92.000 funksjonshemmede som ønsket arbeid. 46.000 funksjonshemmede opplyste i tillegg at de kunne jobbe, eller jobbe mer, ved bedre tilrettelegging av arbeidssituasjonen. Potensialet er altså i aller høyeste grad til stede. Derfor er det beklagelig at arbeidet med IA-avtalen så langt ikke har ført til resultater og at funksjonshemmedes deltakelse i arbeidslivet i dag er lavere enn da IA-avtalen først ble inngått.
 
Funksjonshemmede må tas med i IA-arbeidet
Dersom målsetningen om flere funksjonshemmede i jobb er alvorlig ment, er det både naturlig og nødvendig at representanter for funksjonshemmede får delta i utformingen av tiltak og ordninger som skal føre til flere funksjonshemmede i jobb. Like naturlig som det er at partene i arbeidslivet får delta i utforming av tiltak og ordninger som skal gi lavere sykefravær.

Et stabilt, lavt sykefravær er en viktig indikator på et velfungerende og rommelig arbeidsliv. Men det er på ingen måte det eneste kjennetegnet. Vel så viktig er det at folk både kommer i jobb, og at folk blir værende i jobb. Virkelig inkludering kan vi egentlig først snakke om når også personer med utfordringer litt utenom det vanlige lykkes både med å komme i arbeid og bli værende der. Vi tror derfor representanter fra miljøer der dette perspektivet er i skarpt fokus må med i forhandlingene om en ny IA-avtale. 

Regjeringen har i sin nye politiske plattform lovet å få på plass en egen sysselsettingsstrategi for funksjonshemmede i løpet av inneværende stortingsperiode. Det er gledelig, og etter vår mening høyst nødvendig. Men en sysselsettingsstrategi for funksjonshemmede kan ikke settes i verk på siden av all annen øvrig innsats rettet mot arbeidslivet fra myndighetene og arbeidslivets parter sin side. Skal en egen strategi få virkelig effekt, må øvrige tiltak og virkemidler for arbeidslivet være godt integrert i den.

For å oppnå delmål 2 må sysselsettingsstrategien vurderes i forhold til ny IA-avtale. Ting henger som kjent sammen, og en sysselsettingsstrategi må uansett gjennomføres innenfor de rammene arbeidet for et mer inkluderende arbeidsliv innebærer. Dette er enda et argument for at også representanter for funksjonshemmede nå må tas med i IA-arbeidet.

I siste instans handler god representativitet og gode prosesser mellom partene i IA-avtalen om hvorvidt arbeidet med avtalen skal lykkes eller ikke. Innsatsen for økt inkludering må naturligvis være forankret i både forskning og øvrig kunnskap om hva som gir resultater på feltet. Men i tillegg er det avgjørende at avtalen forankres hos de partene som spiller en rolle for å få resultater. Vi er også opptatt av at alle de som vil bli berørt, blir hørt. Det er ikke situasjonen i dag. Vår klare oppfordring er at for eksempel FFO tas med som part når den nye Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv nå forhandles frem - også for å sikre at den nye avtalen ikke bare blir en avtale om sykefravær.

(Kronikken stod på trykk i Dagbladet 01.02.10)

(03.02.10)