Gå til hovedinnhold på siden Gå til hovedmeny

Kamp for frihet og deltakelse i 70 år / På sporet av FFO og en ny tid

På sporet av FFO og en ny tid

 

21. september er det 70 år siden FFO ble grunnlagt. Bærer organisasjonen sine år med verdighet? Har den endret seg? Er den tro mot sitt opprinnelige mandat? Og evner FFO stadig å rette blikket fremover, på sporet av en ny tid der fremme? Det har forfatter og skribent Andrew P. Kroglund forsøkt å finne svar på.

Den franske forfatteren Marcel Proust var på sporet av det han kalte den tapte tid. Proust beskrev livet som mange forvandlinger, og han var opptatt av hvordan vi endrer oss etter som årene går. Det samme gjelder kanskje for organisasjoner også? De stiftes, de påvirker sin samtid og derigjennom forvandler de kan hende fremtiden.

Forfatter Proust omtaler livet som en prosess der vi har noen privilegerte øyeblikk, som fungerer som tuneller til innsikt. Jeg leter etter slike innsiktstuneller hos FFO når jeg leser historien, og når jeg kontakter flere av FFOs markante ledere, både i fortid og nåtid.

Veldedighet? Nei takk!

FFO ble stiftet den 21. september i 1950, under navnet (hold deg fast), «Landsnemda av de delvis arbeidsføres organisasjoner». Yes, intet mindre. Det er rart hvor gammelmodig det høres ut i dag, men navnet sier noe om hva stifterne var opptatte av. Fødselshjelpere var Norges Blindeforbund, Norges Hørselsvern (nå Hørselshemmedes Landsforbund), Norges Vanførelag (Norges Handikapforbund), Norske Døves Landsforbund (Norges Døveforbund) og Tuberkuløses Hjelpeorganisasjon (Landsforeningen for Hjerte- og Lungesyke). Navnet skjemmer ingen, heter det. Men det opprinnelige navnet traff nok ikke helt, og det måtte hele fire navneskifter til før organisasjonen fikk sitt nåværende navn, i 1974. Se historiske referater og avisoppslag fra opprettelsen her.

Sosialpolitikk var stikkordet for den nystartede paraplyen. De første årene var preget av kampen for å få innført uføretrygd og for å få til sysselsetting av dem som ble kalt «delvis arbeidsføre». Milde gaver og veldedighet hadde lenge vært melodien, men den nye paraplyen ville ha slutt på dette, og søkte nye løsninger på et høyere samfunnsnivå. En stor seier for mange folk i dette landet, inkludert mennesker med funksjonsnedsettelser, ble endelig ble oppnådd da folketrygden ble operasjonell fra 1. januar 1967.

 

Demonstrasjonstog på vei mot Stortinget i 1982

I 1982 arrangerte FFO sin hittil største demonstrasjon i Oslo. Her på vei til Stortinget, med formann Arne Husveg og daglig leder Ann-Marit Sæbønes i front. (Hentet fra FFOs 50-års jubileumsbok "Likestillet med andre", s. 138)

Men veldedighetstanken hos folk flest satt likevel langt inne. Da Røde Kors i 1978 mente at NRKs tv-aksjon burde gå til et ferieskip for syke og funksjonshemmede, og ville ha med seg FFO på laget, sa FFO bastant «nei». Skipet ble aldri realisert.

Det er nettopp dette veldedighetsaspektet tidligere generalsekretær Ann-Marit Sæbønes (1981 – 1986) drar frem:

«Den viktigste i hele FFOs historie er kampen for å fri oss fra veldedigheten og kjempe for et likestilt samfunn hvor alle har like rettigheter og like muligheter.» Les flere refleksjoner fra Ann-Marit her.


En historie fylt av strid

Et av de mest sentrale spørsmålene i FFOs historie har vært om dette skal være en organisasjon for eller av funksjonshemmede. Det har vært en tidvis krevende, hissig og vanskelig diskusjon. Et annet historisk stridsspørsmål har vært om det bare fører til oppsplitting og svekkelse om mennesker med felles diagnoser stifter sin egen, lille forening istedenfor å gå inn i en eksisterende større organisasjon. Flere mente at mange små ville føre til at FFO tapte makt. Til slutt ble det likevel stuerent å gå for de mange små diagnoseforeningene. Eller som Lisbeth Myhre, en av FFOs markante ledere (1984 – 1987) sa det i 1984:

«Det er organisasjonsfrihet i Norge. Ingen mener vel Venstre bør forbys fordi det er så lite.» (Noen ting har altså ikke endret seg siden 1984. Venstre er stadig svært lite. Og fortsatt har ingen gått inn for forbud).

Frende er frende verst

Noen familier er harmoniske – andre er dysfunksjonelle. De fleste har noen innebygde spenninger, og det gjelder for FFO også. Det ble for eksempel en betent intern sak da en diskusjon om et eget ombud for funksjonshemmede skjøt fart i 1982. Handikapforbundet var sterkt mot, FFO, på sin side, var sterkt for. De to organisasjonene mente helt ulike ting i media. Det kunne ikke ha vært helt greit å forstå, hverken for publikum eller politikere. Men på den annen side: Uten reelle brytninger og tøffe tak endres ikke verden. Et eget ombud ble for øvrig aldri realisert.

Dette var ikke første gang de to «kamphanene» barket samen. Allerede i 1973 meldte stifteren Norges Vanførelag (Norges Handikapforbund) seg ut. De kom «hjem» igjen i 1979, før de forsvant for aldri å bli sett igjen i FFO i 1988. I 1994 meldte Norsk Forbund for Psykisk Utviklingshemmede seg ut og i 1995 fulgte Norges Blindeforbund etter (men kom siden tilbake). Disse interesseorganisasjonene mente seg tilsidesatt. Penger var et viktig tema, og de utmeldte var redde for at de ville få færre midler fra det offentlige nå når FFO også skulle ha midler.


Utmeldelse fører til nye barn

Et annet problem var navnet. FFO kalte seg en «organisasjon», men var jo en paraply. De måtte derfor skifte navn, mente de som etter hvert meldte seg ut. FFO nektet. Ergo ble en ny sammenslutning født, Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO). Utbryterne ville ha en møteplass, og ikke en organisasjon, som de følte delvis konkurrerte med dem selv.

I dag består SAFO av Norges Handikapforbund, Norsk forbund for utviklingshemmede (NfU) og Foreningen Norges Døvblinde. FFO består av, jeg bare nevner det, 84 medlemsorganisasjoner. Skulle «superheltene» velge å møtes til dyst, stiller vel FFO sterkest?

Det var noen tøffe tak historisk, men det har gått bra. Det bekrefter tre av FFOs frontfigurer gjennom en årrekke, henholdsvis Finn Grønseth (leder 1987 - 1997), Liv Arum (generalsekretær i 1998 – 2015) og Peter Hjort (generalsekretær 1986 - 1995). De forteller at de var lettet over at FFO ikke gikk i oppløsning, men klarte å holde sammen. I en e-post skriver de at det var svært problematisk den gangen da Sosial- og helsedepartementet, uten FFOs viten, finansierte et prosjekt for å lage en ny paraplyorganisasjon for små grupper av funksjonshemmede. Les flere refleksjoner rundt seire og nederlag i deres ledertid her.

Illustrasjon1.jpg


Partibok og mange seire

FFO har vært og er fortsatt en maktfaktor i det norske samfunnet. Gjennom sine medlemsorganisasjoner representerer organisasjonen ca 350.000 personer. Det er et betydelig antall velgere. Det betyr at FFO er en av Norges aller største organisasjoner. Sett i et slikt lys er det kanskje ikke så rart at det i sin tid ble stilt spørsmål ved om FFO har for stor makt på bekostning av medlemsorganisasjonene. Et annet stridstema har vært om noen av de markante ledere, med en eller annen partibok i baklomma, tjente sitt respektive politiske parti mer enn saken? Det er det ikke min oppgave å bedømme, men jeg noterer meg problemstillingen bak øret.

Men det er ingen tvil om at FFO fikk til masse i alle tiårene som kom og gikk fra oppstarten på 1950-tallet. Lisbeth Myhre, titulert formann, drar frem som en stor seier den norske oppfølgingen av FNs internasjonale år for funksjonshemmede. FFO fulgte opp med krav, forteller hun, om at Norge skulle ha sin egen handlingsplan for funksjonshemmede. Det lyktes og høsten 1989 ble den første handlingsplanen for funksjonshemmede lagt frem. Les flere av Lisbeth Myhres refleksjoner her.

Når det nå, i et jubileumsår, også skal ses fremover, mener Knut Magne Ellingsen (leder 2010 - 2015) at FFOs viktigste rolle i dag er det interessepolitiske arbeidet. Dette gjelder både på områder som gjelder alle brukerne generelt, så vel som behovet til spesielle grupper. Her kan du lese  flere av Knut Magne Ellingsens refleksjoner.

Arnt Holte (leder 2001 - 2005) vil gjerne ha mer oppmerksomhet om mobilisering på lokalt plan.

«Vi har fått til mye på det nasjonale, sentrale nivået, men jeg har etter hvert kommet til at skal vi endre på det store bildet, trengs det lokal mobilisering. Det er tross alt i kommunene menneskene bor. Dette gjelder et område som tilgang på arbeid for eksempel.» Flere refleksjoner av Arnt Holte.

Også Lisbeth Myhre ser fremover når hun i sin kommunikasjon med meg trekker frem et tema som hun sier at det ikke har vært tradisjon for å ta opp i FFO. Det dreier seg om personer som har vært funksjonshemmede hele livet og som når de blir gamle sorterer under eldreomsorgen.

«Det er ikke det samme å bli funksjonshemmet pga alder som det å være funksjonshemmet når man blir gammel. Dette burde det vært forsket mer på og det bør tas opp i utdanningene av helsepersonell. Dagens politiske budskap om «å leve hele livet» har ingen betydning for oss som har funksjonsproblemer hele livet», sier Lisbeth Myhre.

 

Dagens tekst og virkelighet

Jeg avtaler et møte med dagens generalsekretær, Lilly Ann Elvestad, en sen fredags ettermiddag. Hun har representert FFO i fem år nå, siden hun kom fra stillingen som stabssjef hos Stiftelsen Norsk Luftambulanse.

Lilly Ann åpner med å slå fast at det i dag er en avklart arbeidsdeling mellom medlemsorganisasjonene og FFO. Det diagnosespesifikke tar organisasjonene selv, mens FFO ser på de lange linjer.

«På den måten er vi noe komplementært og vi jobber godt sammen og vi opplever ikke frustrasjoner som i tidlige tider. Men det kan jo godt hende at medlemmene synes at vi i enkelte sammenhenger er for sidrompa kanskje?»

Lilly Ann er ikke i tvil om at paraplyorganisasjoner har sin storhetstid nå. De har aldri vært viktigere og de har nå funnet en naturlig plass i det norske systemet. Og økonomien i FFO er på stell.

«Sakte, men sikkert har vi styrket økonomien vår. I disse dager rekrutterer vi en ny stilling innenfor somatikk og psykisk helse. Vi hadde lottomidler i noen år. Det var gode midler, men 2019 ble det første året på lenge uten tippeoverskudd. Jeg sa den gang at klarer jeg meg gjennom denne overgangsperioden uten underskudd, så skal jeg slutte å bekymre meg. Og det har gått bra.»

Jeg drar meg i øreflippen og frem kommer spørsmålet om markante ledere med partibok i baklomma. Hvordan er det i dag?

«Vi lever i en annen tid. Vi er partipolitisk nøytrale, og vi ansatte er engasjerte samfunnsborgere, og FFO har i alle ledd god spennvidde over størsteparten av det politiske feltet.»

Jeg innser at jeg nok ikke får noe mer ‘juicy’ enn det. Men hva med splittelsen i sin tid, og opprettelsen av en «konkurrende» enhet, lurer jeg.

Lilly Ann ser ut til å dra på smilebåndet, legger hodet på skakke og sier:

«Jada, jada, vi samarbeider godt med SAFO, vi. Det er klart at vi nok noen ganger synes det er litt pussig når vi får mer eller mindre like mange plasser rundt bordet når vi har samtaler med det offentlige. De representerer 3 organisasjoner, mot våre 84. Men min holdning er likevel at denne brede bevegelsen vår trenger alle stemmer den har. Og vi samarbeider godt. Dessuten: det er viktig å være uenig en gang iblant og også å ta ulike roller. Vi trenger mangfold. Hadde FFO regjert banen alene kunne det jo ha blitt passe kjedelig.»

Fortsatt ikke knekt alle koder

Det forblir et problem at uføretrygdede pensjonister har en negativ reallønnsvekst. Noen ønsker derfor den forhandlingsmakten FFO historisk hadde tilbake. Men Lilly Ann er nøkternheten selv.

«Vi i FFO mener vi at vi ikke er sterke nok til det. Det vil derfor ikke gi oss noe mer. Men vi målbærer selvsagt at vi er svært misfornøyde med situasjonen. Men jeg kan med hånden på hjertet si at grunnen til at vi oppsto som paraply, var at vi skulle få flere funksjonshemmede i arbeid. Vi har fortsatt ikke knekt den koden. Også i dag presses mange over i en uføresituasjon som kunne ha vært unngått.»

Tidligere leder Finn Grønseth er sitert på at han en gang sa at velferdsstaten ville ha hatt et annet innhold uten FFO. Deler Lilly Ann det synet?

«Ja, jeg tror på det. Denne bevegelsen har hatt så mange dyktige folk, som har villet mye og som har fått til mye. Vi er med når pensjonsreformen nå skal evalueres, slik vi har vært ved tidligere korsveier. Vi er en viktig stemme og har en viktig rolle å spille fremover. Gjør vi det riktig kan vi få til mye. Vi får se hva som skjer fremover. Det er faktisk mye mer moro når det er mindretallsregjeringer; da får vi til ting.»

Og viktigst er kjærlighet

Jeg forlater FFOs kontorer i Mariboes gate 13 full av inspirasjon. Personlig kjenner jeg først og fremst FFO som medlem hos Atlas-alliansen. FFO har et viktig utenlansengasjement og var faktisk den første brukerorganisasjonen fra Norge som fikk konsultativ status i FN i 1999.

Jeg sjekker tweeter-feeden min der det dukker opp en tweet fra FFOs konto. Meldingen beretter om Rana kommune som har valgt å betale dagbøter i 6 måneder på grunn av en gutts behov, fremfor å imøtekomme fylkesmannens pålegg om tiltak for å bedre guttens skolemiljø. Familien er maktesløs, og gutten sitter hjemme. Hva mer kan anskueliggjøre behovet for en organisasjon av denne typen, lurer jeg.

I innboksen min når jeg kommer hjem senere på kvelden ligger en e-post fra en av høvdingene innen funksjonshemmedes bevegelse, Lars Ødegaard fra Norges Handikapforbund. Jeg har bedt ham om en jubileumskommentar. Han skriver:

«Selv for dem som går hver sin vei, kan vennskap og godt samarbeid blomstre. Som representant for Norges Handikapforbund har jeg hatt gleden av et tett og godt samvirke med FFO på viktige kampsaker for funksjonshemmede gjennom mange år.»

Yes, tenker jeg. Litt kriging, litt krangling, men egentlig mest respekt, og kanskje litt kjærlighet. Og jammen ligger det ikke en annen melding til i innboksen, denne gangen fra likestillingsminister Abid Raja. Han skriver:

«Som likestillingsminister arbeider jeg for et samfunn som har plass til alle. FFO er en viktig stemme – og en viktig samarbeidspartner i dette arbeidet. Gjennom å komme med konstruktive innspill, og si i fra, spiller FFO oss bedre. Dere gir oss et bilde av den hverdagen mennesker med funksjonsnedsettelse og kroniske sykdommer møter. FFO har lokallag over hele landet, så de når bredt. Jeg har stor respekt for det arbeidet FFO gjør for å myndiggjøre folk sånn at de kan stå opp for seg selv, samtidig som de står sammen med de som i mindre grad kan heve stemmen selv. Jeg ser frem til å samarbeide videre med FFO om likestilling og et samfunn for alle.»

På sporet av reel likestilling

Jeg rydder i notatene mine og oppsummerer for meg selv: Jeg har vært på sporet av en annen tid og en annen virkelighet. Og samtidig er mange av utfordringene funksjonshemmede og deres organisasjoner står ovenfor nå i 2020 i slekt med det som var virkeligheten den gangen FFO ble stiftet, for 70 år siden.

FFOs styreleder de siste tre årene, Eva Buschman, til daglig generalsekretær i CP Foreningen, konkluderer slik:

«FFO er politisk verktøy for et organisasjonsfellesskap. Vi har bred brukerkompetanse og fungerer som dedikert støttespiller i saker der det står om likestilling av mennesker med funksjonsnedsettelse, kronisk syke og deres pårørende.»

Jeg ser en organisasjon som har lært, som fortsatt er lærevillig, som er hardtarbeidende og som har ambisjoner. Det er tuneller her, som peker ut mot lyset på den andre siden; et reelt fungerende likestilt samfunn.